magnusbberg

Jeg har lenge tenkt på døden, jo lenger man lever jo mer få man tenkt, og nå har jeg tenkt ganske mye om døden opp igjenom årene. Jeg har aldri opplevd å miste noen. Eller, min oldemor døde da jeg var 9, men jeg hadde aldri noen særlig kontakt med henne. Det var faktisk hardere å miste hameren min, Mathilde. Beklager Matha Constanse og mathilde, men i min bok teller det rett og slett ikke. Hvis jeg skal være litt naiv, ville jeg sagt: "Jeg håper jeg aldri kommer til å miste noen", men som vi alle vet, kommer det før eller senere. Og jeg skulle gjerne sett at det skjer senere, og faktisk kan det jo hende at jeg aldri opplever at noen av mine nærmeste dør. Da må jeg legge meg i penalet først, og jeg liker ikke helt tanken ved det. Jeg vil ikke dø, jeg liker livet og jeg håper på å leve ut i støvets år. Men av en eller annen grunn er det noe som sier meg at jeg ikke kommer til å gjøre nettopp dette. Jeg har så lenge jeg har levd gått i den tro at jeg på ingen måte kommer til å bli gammel og skrukkete, nei, jeg kommer til å dø i en eller annen ulykke. Tenk å tenke en så irrasjonell tanke? Hvor dumt er det ikke å gå rundt å tro du snart skal dø? Hva tjener man på det? Ingenting.

Dette har nå surret og gått i hodet mitt i flere år, og jeg begynner å få en ganske så rasjonell og noe mange vil kalle hjertedød følelse for døden. Døden kommer og tar deg med, og er egentlig det så ille? Hvem vet, kanskje man blir født på ny? Kanskje det øyeblikket du forlater verden, spretter du ut i en ny innpakning på et random sykehus et sted i verden? Et barn, men presis den samme hjernen som du en gang hadde, men som befinner seg i en helt annen kropp og uten noen minner fra "sitt tidligere liv" eller "sine tidligere liv" om du vil. Hvem vet? Ikke jeg, og jeg tror man aldri kommer til å vite det, ikke en gang når man dør. Min rasjonelle hjerne ville sagt at når du dør, så dør du. Du får enten en kjpp nedbrytelse i form av ild, eller en mer tregere variant i form av våre biologiske nedbrytere. Personlig har jeg lyst til å brennes for deretter å spres for vinden på et sted jeg er glad i - stryk det, var glad i. Men jeg har skjønt at dette kan være en vanskelig prosedyre å få til, papirarbeid, papirarbeid papirarbeid, det er stress. Men men, jeg skal ikke kreve så mye etter det.

Jeg er ikke redd for døden, jeg bare vil ikke dø. Jeg er en fast tiltroer til at min mor har gjort noe smart i den delen av min oppdragelse. Hun opplevde å miste sin far da hun var ung, og hun har hatt en pleietrengende mor hele sitt voksne liv. Jeg vet det, personer har det tusen ganger værre enn min mor har hatt det, men jeg tror hun uansett har lært noe viktig av det. Hvis noe slikt skjer er det ikke mye man får gjort. Styrter flyet, så styrter det. Overlever du, er du meget heldig, og hvis du dør så dør du. Mer er det ikke å si om det. Døden er en fullstendig naturlig ting, og selv om den oftere og oftere skjer unaturlig, så er det ikke så mye man får gjort med det.

Jeg har en enorm beundrelse overfor min mor, og alle andre som har mistet noen, og hvordan man takler slike hendelser. Men som min mor har sagt, det er vikig å gå videre, selv om det er vanskelig. Jeg får se om jeg selv klarer dette, når følelsene en gang tar over, og jeg mister noen litt vikigere enn min kjære Mathilde.