magnusbberg

Jeg må lage et prøveinlegg, fordi det sr ut som blogginleggene mine er føkka, og har lagt seg i random og kopierte rekkefølger helt av seg selv. Så vi får se om å legge inn et nytt innlegg kan hjelpe på saken.

Jeg har funnet ut at det er populært i media å lage slike årskavalkader. Her på bloggen min vil jeg ikke være noe dårligere, og tenkte å presentere årskavalkaden:

Det er viden kjent at man i USA kan saksøke i øst og vest. Mange har trolig hørt historien om mannen som saksøkte Phillips da han oppdaget at katten hans ikke var rustet for å tørkes i mikrobølgeovnen. Fordi katten var blitt våt, stappet han den inn i mikroen, og tenkte at det var sikkert en smart måte å tørke den på. Desverre endte oppholdet i mikroen med døden, og ikke ble katten tørr heller... Han saksøkte da altså selskapet som hadde laget denne mikrobølgeovnen, fordi det ikke stod i bruksanvisningen at mikroen ikke kunne brukes til å tørke katter. Retten gav mannen medhold i saken, han fikk en klekkelig erstatning, og i tiden etter består amerikanske produktpakninger av 50% produkt og 50% av en liste over hva produktet ikke kan brukes til... Gi meg styrke...

Erik Estavillo er en smart kar. Ved siden av å være videospillavhengig, tjener han til livets opphold ved å saksøke forskjellige selskaper nord og ned. Han har blant annet saksøkt Nintendo fordi de oppdaterte Wii-konsollen slik at han ikke lenger kunne jukse i MarioKartWii, og han saksøkte PlayStation Network fordi de stengte han ute av tjenestene. Han hevder i begge tilfellene at selskapene er skyldige i å gi han depresjoner, angst og ytterligere agorafobi. Nå har han også saksøkt Blizzard, fordi han mener karakterene i WoW løper for sakte, og at selskapet på den måten tjener mer penger siden det tar lenger tid å komme seg videre i spillet. Dette mener han også gjør at han får større depresjoner, mer angst og enda mer utviklet agorafobi.

Hadde jeg vært i noen av disse selskapene hadde jeg trolig forsøkt å videre utvikle agorafobien til Erik til et så drastisk stadium, at han ikke lenger tør å møte i retten... Men da får han jo ikke møte Winona Ryder, som han inkalt som vitne til WoW-saken fordi de begge er veldig glade i romanen "The Catcher in the Rye", som ifølge Estavillo er svært lik WoW-universet...

Jeg har lenge tenkt på døden, jo lenger man lever jo mer få man tenkt, og nå har jeg tenkt ganske mye om døden opp igjenom årene. Jeg har aldri opplevd å miste noen. Eller, min oldemor døde da jeg var 9, men jeg hadde aldri noen særlig kontakt med henne. Det var faktisk hardere å miste hameren min, Mathilde. Beklager Matha Constanse og mathilde, men i min bok teller det rett og slett ikke. Hvis jeg skal være litt naiv, ville jeg sagt: "Jeg håper jeg aldri kommer til å miste noen", men som vi alle vet, kommer det før eller senere. Og jeg skulle gjerne sett at det skjer senere, og faktisk kan det jo hende at jeg aldri opplever at noen av mine nærmeste dør. Da må jeg legge meg i penalet først, og jeg liker ikke helt tanken ved det. Jeg vil ikke dø, jeg liker livet og jeg håper på å leve ut i støvets år. Men av en eller annen grunn er det noe som sier meg at jeg ikke kommer til å gjøre nettopp dette. Jeg har så lenge jeg har levd gått i den tro at jeg på ingen måte kommer til å bli gammel og skrukkete, nei, jeg kommer til å dø i en eller annen ulykke. Tenk å tenke en så irrasjonell tanke? Hvor dumt er det ikke å gå rundt å tro du snart skal dø? Hva tjener man på det? Ingenting.

Dette har nå surret og gått i hodet mitt i flere år, og jeg begynner å få en ganske så rasjonell og noe mange vil kalle hjertedød følelse for døden. Døden kommer og tar deg med, og er egentlig det så ille? Hvem vet, kanskje man blir født på ny? Kanskje det øyeblikket du forlater verden, spretter du ut i en ny innpakning på et random sykehus et sted i verden? Et barn, men presis den samme hjernen som du en gang hadde, men som befinner seg i en helt annen kropp og uten noen minner fra "sitt tidligere liv" eller "sine tidligere liv" om du vil. Hvem vet? Ikke jeg, og jeg tror man aldri kommer til å vite det, ikke en gang når man dør. Min rasjonelle hjerne ville sagt at når du dør, så dør du. Du får enten en kjpp nedbrytelse i form av ild, eller en mer tregere variant i form av våre biologiske nedbrytere. Personlig har jeg lyst til å brennes for deretter å spres for vinden på et sted jeg er glad i - stryk det, var glad i. Men jeg har skjønt at dette kan være en vanskelig prosedyre å få til, papirarbeid, papirarbeid papirarbeid, det er stress. Men men, jeg skal ikke kreve så mye etter det.

Jeg er ikke redd for døden, jeg bare vil ikke dø. Jeg er en fast tiltroer til at min mor har gjort noe smart i den delen av min oppdragelse. Hun opplevde å miste sin far da hun var ung, og hun har hatt en pleietrengende mor hele sitt voksne liv. Jeg vet det, personer har det tusen ganger værre enn min mor har hatt det, men jeg tror hun uansett har lært noe viktig av det. Hvis noe slikt skjer er det ikke mye man får gjort. Styrter flyet, så styrter det. Overlever du, er du meget heldig, og hvis du dør så dør du. Mer er det ikke å si om det. Døden er en fullstendig naturlig ting, og selv om den oftere og oftere skjer unaturlig, så er det ikke så mye man får gjort med det.

Jeg har en enorm beundrelse overfor min mor, og alle andre som har mistet noen, og hvordan man takler slike hendelser. Men som min mor har sagt, det er vikig å gå videre, selv om det er vanskelig. Jeg får se om jeg selv klarer dette, når følelsene en gang tar over, og jeg mister noen litt vikigere enn min kjære Mathilde.

Jeg har alltid vært så fascinert av turister, hvordan kan man lå være egentlig? Man paker de lett ut i en overfylt gate, praktiske klær, kamera rundt halsen, og gjerne med en guide med et lite flagg som anfører. Derfor, som en hyllest til dette herlige folkeferdet, reiste Eva Kristine, Ragna, Jostein og Magnus ut i Oslo, for å være turister i egen by. Kan DU ærlig talt si at DU har sett alle turistatraksjonene Oslo kan by på? Ikke det? Ikke vi heller og det måtte vi jo gjøre noe med!



På selveste Halloween tok vi ryggsekker på ryggen, kamera rundt halsen og la ut på ferd mot den første turistattraksjonen som møter turister som kommer til Oslo. Nemlig tigeren utenfor Østbanehallen. Og det tok ikke lang tid før vi ble varme i trøya, forran tigeren krydde det nemlig av turister som stod i kø for å ta obskure bilder av seg selv forran dette monumentet over Tigerstaden. Jeg har alltid gått forbi denne statuen og aldri tenkt noe særlig over hvorfor den står der, og jeg må si jeg ble skuffet da jeg ikke så noe skilt som kunne forklare meg hvorfor Oslo blir kalt for Tigerstaden. Men jeg tok riktignok dette me fatning da jeg oppdaget at Tigeren har blitt beæret med et kjønnsorgan...



Deretter fulgte en hel rekke, kall det gjerne en gullrekke, av atraksjoner. Operaen, Børsen, (Politihesten Tor), Akershus Festning, Rådhuset, Nobelsenteret og Aker Brygge. Slitne etter noen timers vandring og fotografering ramlet vi inn på Kaffebrenneriet for en liten rast. Der ble vi sittende en liten dtund for å se på hvordan Osloboerne tilbrakte en kjølig lørdag, før vi tok trikken videre til Vigelandsparken.
  

Dette var relativt ukjent terreng for meg, men det satte ingen demper på stemingen og det tok ikke lang tid før vi ble gratis underholdning for de ekte turistene som hadde tatt turen til Oslo en høstdag sent i oktober. Ragna og Magnus imiterte statue etter satue, og siden Vigeland ikke akkurat er kjent for sin konservative og pripne kunstneriske stil, ble utfallet ganske vulgært og spennende.
 
 

 

Men selv om det er gøy å simmulere sex med en gruppe spanjoler som publikum, kunne vi ikke ligge på latsiden og måtte etterhvert vandre videre mot nye jaktmarker aka. Majorstuen og videre til Fysikkbygget på Blindern. Her skulle vi nemlig se på den orgasmiske utsikten over Oslo. Og jeg må si at fysikknerdene på Blindern er heldige med lesesalen sin.





Det var på tide med litt aktive severdigheter og med det fulgte Ullevåll Stadion, Rulletrappen på Nydalen T-banestasjon og Bislett Stadion. Og siden vi også hadde vært så flinke til å være aktive denne dagen, måtte vi jo reise på en fin restaurant og spise oss gode og mette.




På Bislett Kebab ble sulten stilt, og vi fikk med oss nok en severdighet, nemlig Høgskolen i Oslo. Dertter fikk vi smake litt på høsten i Slottsparken, og Ragna og Eva Kristine fikk nesten nærkontakt med en kjekk og stram gardist. Slottet stod der i sin glans og lyste oss videre nedover Karl Joahn, Oslos Paradegate og vår sjarmøretappe, før vi hoppet på trikken til Storo for å avslutte kvelden hos Ragna med Is, varm bjørnebærpai, og KAFFI! (og saft til Eva Kristine)

Jeg har aldri vært en filmgeek. I alle fall har jeg aldri sett på meg selv som en, hva andre mener er jo deres sak. Annyways. Denne uken er det en filmfestival i byen som heter Film fra Sør. Her er Den europeiske og amrikanske filmindustriend dyttet ut av regisørstolen og filmer fra Nollywood og Bollywood står i sentrum. Siden jeg ikke hadde så mye fore denne dagen, tenke jeg at jeg skulle klaske til med et lite minimaraton, og har tilbrakt dagen sammen med andre filmnerder på Vika Kino. Jeg lurte med Puz på den siste filmen, mens på de to første fikk jeg selskap av mine nyinkjøpe russiskbøker, en dame med alt for mye parfyme, og en mann med alt for lite parfyme.

Den første filmen het Iseta: Behind The Road Block og var en dokumentar om Folkemordet i Rwanda, og om en journalist som ved en tilfeldighet fanget en grusom scene der en mann, en dame og hennes spedbarn blir brutalt slått ihjel på en vei. I denne dokumentaren reiser han tilbake til stedet der massakren skjedde, for å forsøke å finne ut hvem ofrene var og hvem som drepte dem. Filmen var eksremt sterk, både følelsesmessig og fysisk, det er ikke ofte man får se tre personer bli drept rett forran seg, og jeg har tatt meg selv i å tenke på det flere ganger i dag.

Men som jeg har fått beskjed om en gang tidligere; "Suck it up sippetryne!" Jeg skulle nemlig se en dokumentar til, og denne gangen satt jeg meg og oppdaget at jeg satt ved siden av mine odør-venner atter en gang. Denne filmen handlet om Kvinner i det Israelske millitæret, og het To Se If I'm Smiling. I Israel er både kvinner og menn vernepliktige i to år, og det er jo på sett og vis fint med likestilling. Men herremin, for med så sterke histrier disse damene hadde å fortele tror jeg alle i salen følte seg som små jenter som har grusa skikkelig på sykkel.

Den siste filmen var en spillefilm fra SørAmerika, nærmere bestemt Honduras/Mexico, og handlet om gjengmiljøet i disse landene og om hvor vanskelig det er å komme seg vekk fra en gjeng når man er først inne i en. Filmen heter Sin Nombre (Uten Navn) og er en todelt historie. Historien om det unge gjengmedlemmet Willy og fortellingen til en jente som heter Sayra som forsøker å flykte til USA, flettes etterhvert sammen når de begge er på samme tog på vei mot grensen. Willy bestemmer seg for å hjelpe jenta, men det er ikke bare like lett når hans gamle gjeng er i helene på han for å drepe han.
 
Alle filmene var både sterke og svært gode på forskjellige måter. Det er nok en stor sannsynlighet for at jeg skal se flere
filmen neste år, og det vil jeg anbefale alle andre å gjøre også.

.

Jeg skal starte et nytt og bedre liv. Og det er jammen på tide. Min fysiske form er for tiden så dårlig som den noensinne har vært, og når jeg kjenner jeg puster tungt av rask gange i oppoverbakke, vil jeg påstå at tiden er inne for endring. Min nye livssituasjon er jo ikke akkurat uskyldig når det kommer til min fysiske helse. En vikarjobb på et habiliteringssenter og ehm, tja, jo det er vel egentlig det livet mitt består av i dise dag

er, og det fører jo med seg dertil mer fritid. Og derfor har jeg nå planer om å gjøre noe med livet mitt. Jeg skal trene hver dag, jeg skal si takk og farvell til mine backstabbing friends: Karbohydrater og Brus, og jeg skal få tilbake døgnrytmen min, som i de siste ukene har vært helt på jordet.

For at jeg skal klare dette er det nødvendig med struktur, og siden jeg har fryst ut to av mine venner, har jeg stiftet nye bekjentskaper i form av iCal og Kulturstudier. iCal hjelper meg til å plotte inn dagen gjøremål, slik at jeg på den måten føler jeg må gjøre det som står på dagens artinerary før jeg kan hoppe tilfreds i loppekassa. Jeg er nemlig en person som trenger struktur, og akkurat på det området er iCal meget behjelpelig.

Kulturstudier har svevet litt i utkanten av mitt bekjentskapsfelt i flere måneder, men i de siste dagene har han begynt å trenge seg på i form av bilder på Facebook. Jeg vurderer nemlig å forkorte mitt sabattsår med 3 mnd i India eller Nicaragua, det kommer bare an på hva jeg ønsker å studere. I Nicaragua kan jeg hoppe på spanskundervisningen igjen, mens India tilbyr Religionshistorie og verdens beste mat.... India er så langt på topp, men jeg har en følelse av at Nicaraguanske Sombreros snart sender India avgårde med sandalene sopende etter seg.

Hva synes du høres best ut? India eller Nicaragua?

For femte gang på rad, har jeg store problemer med å får logget meg inn her på blogg.no. Jeg mister mer og mer tiltro til dette nettstedet, og vurderer å flytte bloggen min til iPublish. Fordi det er fint... Slenger en link til den nye bloggen når jeg får satt den opp!

Nå har jeg hatt blogg i nesten fire år! Jeg husker faktisk at jeg tenkte på denne dagen da jeg lagde bloggen. "Haha, tenk så artig det blir å se tilbake på bloggen min når jeg har hatt den i noen år"
Vel, nå har jeg altså gjort dette, og jeg må ærlig inrømme at jeg får litt vondt av meg selv. Jeg slenger med et av de første blogginleggene jeg la ut, sånn at dere skjønner hva jeg mener.

--------------------------------

Sliten

Huff, jaja, og alt det der.
Nå er jeg endelig ferdig på jobb, det er et slit ass.
7 timer, det blir jo penger, men det er så slitsomt. Dessuten har Ole (sjefen min) vært på krigstien,
"NEI, du får ikke lov til å gjør det, eller det, bla bla bla."
Herregud jeg bare holdt opp en klut så en kunde så den.

Ja i allefall så er det nå 9 dager til jeg skal på tur til Barcelona med spanskklassa, det blir fest :D
Gruer meg litt da, de jeg skal bo hos snakker helt sikkert ikke engelsk, så jeg MÅ kun komunisere på spansk. Jeg greier meg bra i spansk, men............

---------------------------------

U sense the fjortissfaktor?

If u wanna se some more:
http://moinggoing.blogspot.com/

For dere som lurer på hva det står: "Fritak for militær førstegangstjeneste i fredstid"

HURRA!